Andreas (30)

”weClean er et community bestående av kreative og flotte mennesker som er ute etter å gjøre sin egen greie. Jeg er stolt over å være en del av weClean!”

Det er to grunner til at jeg vasker gjennom weClean. Den ene er fordi jeg har lyst til å reise og da er weClean en praktisk mulighet til å tjene litt ekstra penger ved siden av en fulltidsjobb. Den andre er fordi weClean, rart nok, gir meg mer tid til å være mer av meg selv.

Gjennom WeClean har jeg frihet til å velge mine egne arbeidstimer, være rundt folk som deler mine verdier og, ikke minst, ta stilling til misforståtte holdninger blant unge nordmenn i dag; hvorfor er det skam tilknyttet ordet vaskehjelp? Hvorfor er det ukult å sitte i kassa på butikken? Hvorfor tror vi at formell utdanning og penger er synonymt med respekt og suksess? Hvorfor snakker vi ikke mer om disse tingene?

Hvorfor snakker vi ikke mer om hvordan vi kan bruke det norske privilegiet, som handler om nettopp tid og muligheter, til å bli en bedre verdensborger?

Min vei til å bli en god verdensborger dreier seg om å holde mine personlige verdier i sentrum, hvor ord som ydmykhet, samtaler og åpenhet kan slå røtter. Et resultat av et liv hvor jeg har vært heldig nok til å lære, til å finne ut hva jeg liker å gjøre, til å prosessere motgang, til å lytte for å lytte, og nå til å reise. Det norske privilegiet har med andre ord vært en mulighet for meg til å jobbe med empati – å ikke bare forstå, men også føle nye perspektiver.

Spør deg selv hva som utgjør en god verdensborger. Veien dit er nemlig annerledes for alle, og det er ikke nødvendigvis gjennom reising man finner svaret. Det skjer hjemme også. I våre egne gater, på skolen og på kontoret, i blikkene som utveksles på bussen, rundt middagsbordet. Det skjer i forståelse, når man ser etter samhold i forskjeller.

Og det begynner aldri hos noen andre. Det begynner alltid hos deg selv. For når du står på butikken en ettermiddag og kjenner det bobler inni deg fordi fyren bak kassa er treig, er det ikke han som er irriterende. Det er du som blir irritert. Det er ikke alle arbeidsoppgavene dine som er stressende. Det er du som blir stresset. Og det er ikke vaskejobben som er skammelig. Det er du som trenger mer aksept i livet ditt.

Jeg mener ikke disse tingene fordi jeg er en god verdensborger, men fordi jeg har lyst til å bli en. Jeg mener disse tingene fordi jeg har følt hva det gjør med meg, det å vaske en annen persons toalett. Å møte nervøst opp ved en fremmed dør med en mopp og en intensjon om å være pliktoppfyllende, søkende.

Tenk at hele livet mitt har ledet opp til at jeg skriver disse ordene, og at hele livet ditt har ledet opp til at du leser dem. Perspektiv handler ikke om å ha et mål. Det handler om å ha et formål. Det handler om å ta initiativ til å skape vår egen tid og jobbe for noe som er større enn oss selv. Det handler om å ikke la seg begrense.

Jeg har lyst til å avslutte denne lesningen med å fortelle deg en sikkerhet, men velger å heller gå for håp. Håpet om at vi en dag møtes, du og jeg, og at vi skaper noe sammen. En prat, et prosjekt, en nerve, et øyeblikk verden aldri har sett før, hva som helst. For hvis dette møtet oppstår, og innovasjon er resultatet, tror jeg av hele meg selv og alt jeg lever for, at vi allerede er ett steg nærmere å finne i stedet for å jage. Å gi mer enn å ta. 

Kjærlighet.